Nattmaleren Christopher Rådlund

Christopher Rådlund, nattmaleren,
Som stryker penselen oppetter regnsvarte trestammer
Før den treffer lerretsduken av utspent villsvinhud,
Som dypper penselen i Akerselven ved frostmidnatt,
Ja det er som om han maler med en pensel
Laget av knoklene til døde tyske soldater,
Med penselhår laget av Elisabeth Sødals røde lokker,
Maleriene ytrer: gråværshimmelen er ikke død.
Gråværshimmelen er levende!
Gråværshimmelen er en grå flamme:
Det er som om hver gang jeg snur ryggen til
Et maleri av Christopher Rådlund,
Så begynner lerretet å brenne bak meg,
Og hvis jeg brått snur meg tilbake mot lerretet,
Så slukner ildtungene like brått,
Men svartslikkene etter ildtungene
Og askefargenes hete og sotfargenes støvhud
Ligger igjen på lerretet, nattmaleren er han!
Som maler sitt eget dødsøyeblikk uten å skjelve på hånden,
Uten å kjenne blåskimmersnøen ise mot øynene,
Mens han utfordrer alle til å gjennomsverde dødsangstportalene
I skikkelse av portromsportaler og togtunnelportaler
Og buehvelvportaler og ishavstørrdokker
Og ishavstundraer og ismaktsfjell! Ja hvem våger
Å henge sitt eget dødsøyeblikk opp på veggen
Og drikke av det og ete av det, dag etter dag, natt etter natt,
Inntil hver nerve fylles av SvartGranittStyrken
I disse nattmaleriene, SvartGranittStyrken som kan elske
På en seng av hodeskaller og nappe ut daudemannens øyenvipper.


Bertrand Besigye