Om utstillingen 'BILDETS BILDE'

maleri nr. 2 • 2009 • 120 x 115

Ole Robert Sunde: Stormens øre

Hvor mye støy er det i et maleri som tilsynelatende er stille; slik sett er det bare musikken som er full av larm; fi lm og teater ikke unndratt; allikevel er det ingen som vil påstå at Francis Bacons malerier er tause; for ikke å snakke om Picassos Guernica; i bøkenes verden er det uhørt om ikke Moby Dick er full av halloi, havets bulder og sjømennenes rop og veklager; hvordan blir det da med maleriets taushet ettersom det allikevel ikke er stille.

Som om det er bildets lidenskap som gjør at det bråker; for det skjer noe på billedfl aten som gir oss øre til å lytte med og ikke bare øynenes stirring; idet vi leser en bok og faller inn i konsentrasjonen er det som om vi lytter med hele ryggen eller at hele ryggen blir som et utvalset øre; vi blir berørt av fabuleringene og blir med på å utvide dens område; det er en slags tenkning som oppstår på maleriflaten eller på en bokside; det at noe blir til, mens vi leser eller lytter, er den konstante tilblivelse som på en måte tenker, tenker jeg.

Anne Biringvad titulerer ikke sine malerier, som om det øker støyen eller gir det et hviskende mummel som hun vil avmumle, for å si det slik; hun velger å være taus om titler; kanskje det ikke en gang er støy hun ville dempe, men bare et slags snakk; et feilsnakk hun vil bort fra; det eneste hun oppgir er bildenes metermål i lengden og i bredden, samt årstall hist og her.

Hva er det hun frykter ved å bruke titler; som om hun vil være taus i titler, men pratsom i bilder; som om hun da snakker på vegne av maleriet, som dets utsagn, ikke på vegne, men som bilde i seg selv; går det an; uten den som har utført det, eller utført og så trukket seg tilbake, uten henne, om ikke forlatt; liksom de blir mer forlatte uten tittel enn med; slik prøver jeg å tenke hva slags bilder, eller snarere bilde, ettersom det er et bilde jeg har i tankene, er dette; uten Biringvad, men av Biringvad.

Noen ganger har jeg tenkt at det var Kafkas bøker som oppfant Kafka; jeg måtte tenke grundig på hvordan det kunne ha skjedd; som om det er noe som kan sette fast fantasien; det kan språket, men et stort språk kan også utføre mirakler, som Kafkas bøker, som om de kunne ha vært selvproduserende, slik som den underlige skikkelsen Odradek; en snakkende trådsnelle på to usikre bein, fra en av Kafkas noveller; han er udødelig og på en måte dannet av ingenting og barns drømmerier, eller som noen har hevdet, som kunstens største utfordring; å få det til å bli stående av egen kraft.

Slik kan det være å miste kontroll over bøker, eller malerier; det skjer alltid, selv om alt er utført med
kontroll; fravær av titler er et forsøk på å kontrollere bildene i en retning, om ikke bort fra en viss retning; et av hennes arbeider heter, eller har den negative tittelen: Maleri, 120x115, akryl, 2009; altså realia, det er alt; mye av bildet er dekket av et mørkt mønster, ikke et mønster, mer som villeflekker, eller utdratte fl ekker, da er det ikke flekker men pletter, hvis ikke begge deler; det er som en underlig stim formet noen ganger som ovalt løv, nedfallen etter bortvirvlende i vinden, et sted som et par solbriller, som om lyset er for skarpt; fra hvor, og hva slags lys kan det være.

Som skinner fra bakgrunnen, og ikke mot stimen; under stimen, som et underlys, og i mange sjatteringer av lyseblått, svakt gult, oransje, mørkegrått, brunt - utdratt med glatte strøk, noen steder palettknivaktig, eller bare tykke, hissige penselstrøk, som om dette er en type av løs grunning, eller et vilt og kaotisk grunnriss for de svarte plettene; oppløst, utspredd, kantete som om de skal til å forsvinne, om ikke omrokkere, som en stim, til noe helt annet.

For de er på vei til å bli noe annet, det er derfor de kan bli ”stående av egen kraft”; uten tittel enn realia, som merkelig nok er typisk for musikken, tenk på Bachs Seks partitas eller 15 tostemmige intervensjoner; hvor mye støyer denne uryddige og kaotiske stimen, flytende slik stimer, eller bare denne stimen, forfl ytter seg og skifter karakter, nesten spastisk, samtidig urørlig, ikke bare fordi jeg kan se grå, korte og hakkete palettknivdrag som blir delt av lange lysebrune strøk – nesten som å se en hånd under vann, eller kontrasten dem i mellom; som om strøkene går hver sin vei, eller den forvandlingen resten av hånden gjør og blir til andre strøk, om ikke overlappende før de forsvinner inn i en hale, eller noe som kan minne om halen til en katt; hos Kafka heter dyret kattelammet
– men på grunn av alle de mulige overlappingene, kontrastene og samhandlingene, for husk; dette er fabuleringenes sted, ikke erindringenes.

En fransk filosof har sagt at kunstnere er ”tilblivelse atleter”, ettersom de er fantasiens teknikere som iherdig og kontinuerlig finner opp noe, eller at dette noe blir til, rett fram for øynene våre blir det til; mens vi glaner; for eksempel helt opp, på begge sider av den uryddige stimen; hissige strøk både vannrette, diagonale eller buete i nyanser av brunt som farger av, så å si, eller gir nye varianter til andre tildannelser; hele tiden er det noe som blir til; til og med der hvor alt er svart; som i midten av stimen, eller det som er dens sentrum akkurat nå, har jeg lagt merke til at det er et visst punkt som ikke er tildekket; det er åpent som et øye eller et øre; der hvor alt er på det stilleste; stormens øre.

Midt i den mørke og stormende svermen er det en svak åpning; samtidig er det noe som forandres; én av de mørke flekkene kan være et fjes i silhuett, men så ser jeg litt til siden; dette bildet er som skapt til å se litt til siden, og det blir noe annet – som om alt kan bli noe annet; dette maleriet er fullt av å kunne bli noe annet; som den svake åpningen jeg har lagt merke til midt i den mørkeste delen av svermen, kanskje som et øye eller et øre, eller et fast punkt som selvfølgelig også er et ufast punkt siden vi ikke vet hva denne svermen er, eller hvor den er på vei, eller hva det kan være, enn nettopp å være noe som blir til noe.

Dette øret er ikke et fast punkt, siden stimens villskap gjør at vi aldri vet hvor vi har den, heller ikke vet vi hva den kan lytte etter, hvis den da lytter, kanskje den ikke lytter, hva gjør den da, det som vi gjør, og som vi tror er en del av vår konstitusjon, det vil nå si dens, som den har fått av sin oppfi nner, om ikke en av dens atleter; hva kan det være som larmer så lavt; dens stille susen av å tenke.

På undersiden av stimen er det en mindre stim; nederst på bilde – slyngende som en ujevn slange rykkende bortover, som om den er på vei bort, likeså på den andre siden, slik er stimen på vei til å bli oppløst, eller for å forsvinne, eller kontrært samle seg til en kommende mørk storm; hvor kommer den stormen til å oppstå, om ikke akkurat der den er på vei; på stående fot er den på vei; det er det forvarslet som buldrer fra denne stormen – at noe er i forvandling.