Anmeldelser

Anmeldelser

Galleri 27 8. - 30.9.2001
Les anmeldelse i Kulturspeilet

“Stumme Kammerspill”
Galleri 27, Oslo, 1999
Anne Biringvad,malerier.
Mennesker er personligheter. Vi har en idealforestilling om personligheten som en garanti for det individuelle selvet, sterkt uavhengig av herre i eget hus.
Portrettkunsten og heltedyrkelsen er måter å finne uttrykk for dette på. men vi vet at mennesker ikke alltid er usplittede og kjernesunne sentra som resten av verden omgir som bakteppe og arena for fri utfoldelse. Den andres avgjørende betydning for hvordan mennesker blir og hvilke livsvilkår de gis, er noe man er blitt mer og mer oppmerksom på.
I teateret ser vi i fortettede kammerspill hvordan skikkelsene rives og knyttes inn i intrikate maktstrukturer med andre skikkelsers vilje, historie, kraft, manipulasjon, støtte etc. I litteraturen gis skikkelsene liv slik at de fremstår som dramatiske personligheter. Vi får vite temmelig mye om dem, gjennom dialog og dramatiske hendelsesforløp.
Anne Biringvads bilder blir som fortettede, intime kammerspill, men uten klart utskrevne skjebneløp. To eller tre skikkelser ses i grunne billedrom, ofte belyst bakfra, slik at skikkelsene bare synes som figurer i halvskygge. Figurene blir typer, som i en stum scenografi der vi ikke får spotbelyst ansiktsyttrykk. Men vi kan skille ut voksenpersoner og barn, som er skildret i en fin avbalansert spenning mellom binding, trygghet og løsrivelse.
I bildet ”Skjold” ses denne spenningen i forholdet mellom de lubne barneskikkelsene. I ”Havna” ses et fritt og forbausende presist bevegelsesforløp i de summarisk malte skikkelsene, også de i spenningspunktet mellom nærhet og løsrivelse. Slike sterke og helt grunnleggende forhold forsterkes av sære fargekombinasjoner og en malerisk vellykket bruk av lys, et lys som bl.a. finnes i sterk gul og kjølig grønn farge.
Biringvads styrke er persisjonen i en grov og summarisk penselføring. Det hun skal se opp for er en tendens til at penselføringen blir for tradisjonelt ”god” og at fargen strykes ut for sløret og lett. Da kan noe av karakteren i hennes maleri svekkes. En av kunstens viktigste regler er måteholdet, styrken til å holde igjen når noe er i ferd med å gli for lett.
Åsmund Thorkildsen, Drammens Tidene og Buskerudblad, 15.06.1999

...nå tenker jeg på morfar og meg – som fisket i en bekk uten fisk – med hyssing og spiker – gang på gang.....
Katalogtekst 1999


”Keitet Briljans”
Øvre Eiker Kunstforening, Tingstua. 1995
Anne Ingeborg Biringvad: maleri og tegning.

Biringvad har sine unge år til tross greid å skape en forventning innen det nasjonale kunstliv, og undertegnede er bare en av dem som har sett fram til en bredere presentasjon. Etter denne utstillingen å dømme har kunstneren innfridd forventingene.
Bildene er på mange måter tidstypiske, med deres kretsing rundt minnene om småpikelivet i all dets hvalpete skjørhet. Dyrkingen av egen oppvekst, gjerne med følelsen av falmede fotografier som mellomlegg, er noen man også møter hos Biringvads samtidige, Hilde Svalheim. Som en eldre representant for de malingsmettede barndomsvisitter har vi Marianne Bratteli.
Hos Biringvad fins nok noe av den nøkterne og etterkrigstriste stemningen hos Svalheim og også noe litt crazy som kan finnes hos Bratteli. Men Biringvad er en mer interessant formal begavelse en disse. Hennes klumpete figurgrupper er meget sikkert plassert rent visuelt i lerresformatet, og hennes syrlige og lett giftige koloritt gir bildene særpreg.
Grunnen til at det hos Biringvad er vel så interessant å se på form som på innhold, er at hun som nesten den eneste av landets yngre malere har greid å tilegne seg en stil der abstrakt ekspresjonistisk stofflighet og røffhet er forent med summarik figurfremstilling. Denne syntesen preget malermiljøet i San Francisco på 1950-tallet. Parallellen ses tydeligst i det strålende friskt malte bildet ”Kar”.
Langt mer kjente kolleger som Anders Kjær og Hilde Vemren her nok også svermet for kunstnere som Richard Diebenkorn, David Park og Joan Brown, men uten å forstå like godt hvordan disse på samme tid fikk til en materiell spenst og et bildemessig trøkk. Denne malemåten gjør det mulig å gå betydelig opp i format. Mulighetene er mange og fortsettelsen vil bli fulgt med interesse.
Åsmund Thorkildsen, Drammens Tidene og Buskerudblad, 1995